FILMartin

Regi: Oliver Stone

Sjanger: Drama

Vi er i New York, og datoen er 11. september 2001. Hos havnepolitiet tikker meldingene inn om at fly har krasjet inn i tvilling tårnene, og hele avdelingens mannskap blir sendt til ulykkessstedet. Blant dem er veteran McLoughlin og den unge betjent Jimeno. Sammen blir de to fanget da tårnene raser sammen. I tolv timer ligger de i mørket. De kan kun høre hverandre, men ikke se noe. De er hardt skadet, men prater hele tiden for å holde hverandre våkne. På overflaten foregår letingen ledet av tidligere marineoffiser Dave Karnes, og hjemme sitter familie og ektefeller uten annet enn håp.

Dette er enda en film om terrorskandalen vi alle kjenner som 9/11. Denne gangen følger vi to skjebner, og historien er lite lysting. Følelsen av klaustrofobi er overveldende, og tanken på at dette har skjedd skremmer en. Allikevel: Dette nådde ikke helt opp for meg. Filmen blir for spesifikk i forhold til katastrofens omfang. Der "United 93" klarte å profilere den sterke tragedien som en helhet, lykkes ikke WTC. Rart egentlig, for Oliver Stone er kjent for politiske filmer (og gudene skal vite at det er mye politikk å plukke av i denne terrorsaken). Han er også kjent for å være en tre-ganger Oscarvinnende regissør, han har laget , kontroversielle og provoserende filmer? men så kommer dette. En sann historie om to menn, amerikansk heltemot, solskinn, heder og ære.

I tillegg setter man Nic Cage i hovedrollen. Han gjør ingenting spesielt ut av seg denne gangen, men klarer rollen greit. Nei dessverre, dette kunne vært bedre. Og hva var egentlig den Jesus-greia?!?


  

Regi: David Frankel

Sjanger: Komedie

Andy er en ung dame som ønsker å bli journalist. En av søknadene hun sender ut havner i motebladet Runway, drevet av den kalde og hensynsløse Miranda Priestly. Andy er mildt sagt ikke en moteløve, men gjør nok inntrykk på isdronningen til å få en sjanse. Derfra starter hennes livs prøvelse. Jobben hennes er å være Mirandas 2. assistent, og krever hennes fulle innsats natt og dag. Det sosiale livet begynner å skrante. Det samme gjør familieforholdene. Motvillig entrer hun en verden fylt av overfladiske mennesker, og lærer seg at den eneste måten å komme seg frem på er å ikke sette noen foran seg selv, samt gripe alle muligheter som byr seg. Snart har hun mistet fokus på sitt vanlige liv og blitt oppslukt av motens konkurrasneverden, men prøver å fornekte det som best hun kan.

Dette er ikke "Ugly Betty The Movie". Man kan definitivt dra noen paralleller, men konseptene er ganske ulike hverandre. Filmen spiller allikevel på et tema som i vår tid er viktig: Mote. Ungdom elsker det, voksne kan det, media er fult av det og alle har en mening om det.

Om filmen gir et riktig bilde av motens verden vet jeg ikke, men det som gjør den god er at du virkelig får inntrykk av at hverdagen i et motemagasin sikkert fortoner seg akkurat slik. Miranda spilles av herlige Merryl Streep. Bare innrøm det: Dama er god. I denne rollen kunne få ha gjort det bedre.

Regi: Jonathan Dayton

Sjanger: Komedie

La meg presentere deg for familien Hoover. Pappa prøver å selge et 9-stegs-program til et bedre liv, mor er på randen av å søke skillsmisse, hennes bror er en suicidal homse, eldste sønn hater alle og har inngått et privat taushetsløfte frem til han kommer inn på jagerpilotskole, og bestefar er en gammel fuck-it-mann med stoff problemer og pornoavhengighet. Midt i all denne elendigheten finnes imidlertid en solstråle: Yngstedatter Olive: En plump, liten sjuåring som deltar i barnemissekonkurranser. Historien bringer familien på roadtrip over det ganske land, da Olive skal delta i Little Miss Sunshine kåringen. Det blir en biltur som skal løse verdensproblemer. Verdier settes på prøver, det samme gjør samhold og selvinnsikt. Familien, og deres lille mini-van, har mange overraskelser foran seg, før datteren skal entre skjønnhetspodiet i en uforglemmelige missekåring.

Her har vi årets store overraskelse. En liten tittel jeg visste lite om på forhånd. Jeg satt imidlertid og ristet av latter store deler av veien, samtidig som jeg følte rollene var så gjennomførte og seriøse at det hele aldri ble for dumt. Filmen harselerer med en rekke tabu. Her nevnes pornografi, homofili, likskjending, selvmord, stripping, korruptpoliti, og ikke mist missekonkurranser for små barn; en konkurranse mange føler ikke hører noe sted hjemme.

Filmen er allikevel aldri provoserende. Den er bare hysterisk morsom. Hvordan regissøren klarte å unngå alle fallgruver mans han sjonglerte alle disse ballene og temaene er nærmest uforståelig. Resultatet er uansett en av årets aller, aller beste komedier, eller filmer generelt.


      

Regi: Erik Richter Strand

Sjanger: Drama

Lars er badevakt, singel og lever et stille liv han ikke får gjort noe ut av. En dag på jobb får han øye på en mann. Lars får mistanke om at mannen er pedofil, og at han oppholder seg i bassenget for å se på småguttene. Kollegaene tror ham ikke, men da han en dag ser mannen forlate parkeringsplassen med en tenårig gutt i passasjersetet, følger han etter. På et øde sted blir han vitne til det han frykter. Han filmer seansen og banker opp overgriperen, før han stikker av med tapen, og leverer den til en bekjent i tv. Men Lars kan ikke stoppe der. Han ønsker hevn! Det er en grunn til at han ble mistenksom på mannen. De to har en fortid. En fortid Lars håpet på aldri ville dukke opp igjen.

Det er meget få temaer mer sensitive enn dette. Pedofili er farlig å leke med på film. Du vet at resultatet vil bli både støtende og provoserende. Samtidig er det viktig å lage et produkt som vil virke seriøst. Strand har gjort jobben sin, og Henrik Mestad gjør en gigantisk opptreden som pedofil mann. De har virkelig valgt mannen i gata, og gjort ham til en nyansert sexforbryter. En mann som alltid vet at han gjør noe galt, men forsøker å overbevise seg selv og andre om at ?det er greit?. Haner det som gjør filmen virkelig interessant. Man kan spørre seg hvordan det er mulig å ikke bare gjøre denne rollen fæl og truende. Man kunne lett ha gjort karakteren til et monster, men det ville brakt feil budskap. Du kan ikke kjenne igjen en pedofil på gangen. Han kan være naboen, han kan være kassamannen på Rimi, han kan være statsråd eller Hells Angels medlem. Publikum får ingen sympati med mannen, men man får farlig reel innsikt i en slik manns liv.

Ofrene i filmen viser også hvordan jobben skal gjøres. Her spilles det godt på alle strenger rundt et tema samfunnet hater, men som alltid vil være der. Dramaet blandes med usensurert action, og drar inn både prostitusjon og vold mot voksne og barn. Et ubelyst tema får sin fortjente film. Sønner er verdt å få med seg.


     

Den noe langfingrede vaskebjørnen RJ kommer i klammeri med en enorm bjørn, og blir stående i gjeld til ham. Han må skaffe til veie en masse mat han forsøkte å stjele, og setter kursen mot en yndig liten skogflekk. Her treffer han et arsenal av artige dyr, og innynder seg for å stjele vinterlageret deres. Men før matsankingen er skikkelig i gang finner de noe rart. En hekk har dukket opp i skogen, og på andre siden har det dukket opp hus og mennesker. RJ ser sitt snitt til å virkelig hamstre, og prøver å overbevise sine nye venner om å bli med.

En veldig artig sak dette. Om jeg ser mulighet for noen oppfølger vet jeg ikke, men denne ble ganske vellykket. Folka bak har tidligere laget Shrek og Madagaskar, så de skulle ha god peiling på markedet.

I hovedsak er det dyrene som gjør hele greia. En rekke hysteriske karakterer legger grunnlag for god underholdning og selve historien holder greit mål. De amerikanske stemmene er kjempe gode. Jeg hadde mine tvil om Bruce "McClane" Willis ville fungere som vaskebjørn, men mannen drar det elegant i land. Dagens animasjonsfilmer holder skyhøy standard, så man kan ikke lenger se dette som et kriterium for hvor vidt en film er god eller dårlig. Det hele må utspilles på et godt manus, noe de klarer fint.

Blant mange morsomme scener er det dog en som sitter igjen. Man sier gjerne at verden går litt saktere rundt hyperaktive mennesker? vel, du har sett noe før du har sett hva som skjer når ekorn med ADHD drikker sukkerholdig brus.
 

    

Vi har ventet lenge nok nå. Endelig kan vi ønske Homer, Marge, Bart, Lisa, Maggie og resten av Springfield velkommen til norske kinoer. For første gang byr den amerikanske tv-serien på en helaftens tegnefilm. Mulignes den første av mange.

Selv om forventningene er store, slaktes den norske utgaven av filmen allerede før den slippes. Ja, det måtte jo dubbing til, og Atle Antonsen (Homer) stiller seg i spissen for det hele. Med seg på lasset får Atle bl.a. Jorunn Torsheim, Anders Hatlo og Håvard Bakke. Selv stiller jeg meg ikke skeptisk til dubbingen. Ja; det er noe drit å se på, men mest sannsynlig er ikke denne versjonen beregnet på den trofaste fan-skare. Det er viktig å huske at all tegnefilm har et potensiale når det gjelder å nå barn, og det er tilfellet også her. Da er det penger å hente på litt dubbing.

Selv har jeg planer om å se begge utgaver av filmen. Det er sjeldent tegnefilmfigurer er mer innarbeidet enn dette, så det vil være noe spennende å se hvor mye av opplevelsen, humoren og ikke minst identiteten som (eventuelt) forsvinner med Antonsen og komapni.

Men nok sagt om de norske. Hva med å kose seg litt med de amerikanske folka bak suksessen. På de følgende to u-tube klippene kan de se hele gjengen bli intervjuet på programmet ?Innside The Actors Studio?, og du vil mye mulig få deg noen overraskelser.

Del 1

Del 2

For ordens skyld kaster vi inn traileren til filmen også. Velg størrelse og kos deg.

Trailer

Nå som vi har fem filmer om den unge trollmannen er det bare rett og rimelig at jeg setter opp en 5 fine-liste over de øyeblikkene jeg husker best. For å være rettferdig velger jeg å ta ett øyeblikk fra hver film, uavhengig om jeg synes filmene er meget bra eller ei. Vi starter med det jeg husker aller best.

Film: Harry Potter And The Goblet Of Fire

Øyeblikk: Voldemorts tilbakekomst

Hvorfor: For meg som filmentusiast kom den mørke trollmannen som lyn fra klar himmel. Jeg har ikke lest denne boken, og ventet egentlig ingen Voldemort i "fast form" før ut mot film seks eller sju. Jeg hadde blitt vant med diffuse opptredener i læreres bakhoder og spøkelsesdagbøker. At han så kaldt og brutalt skulle gjenoppstå fra en scene som minnet veldig om ofring, hadde jeg ikke trodd. Hele sekvensen med det første virkelige slaget dem imellom, Cedricks død, og Harrys brutale tur tilbake til Tri-wizzard-tournament var en virkelig pulsakselererende opplevelse som gjorde at neste film ikke på noe som helst vis kunne komme fort nok.

Film: Harry Potter And The Order Of The Phoenix

Øyeblikk: Kysset

Hvorfor: Jo da, film nummer fem leverte varene så det holdt, men man kan ikke nekte: Vi ventet alle på å få se Harry endelig få kysse sin store Kjærlighet, Cho Chang. Kinosalen ble fylt med en blanding av "ååååååh", applaus, latter og plystring da de to endelig fant hverandres lepper. Og hvilken søt scene det ble, etterfulgt av en like romlemantisk samtale mellom tre veldig tenårige tenåringer ved peisen. Der ble spørsmålet stilt: "Hvordan var det?" Svar? "Vått". Man må bare smile og le av sånt.

Det har også vært mye oppstuss rundt selve innspillingen av kyssescenen, siden den måtte filmes så mange ganger. Spørsmålet om deltakernes kysseferdigheter har jo da vært et tema, men de to kunne berolige publikum med at det var de mange kameravinklene som førte til alle opptakene, mens de begge synes den andre var god til å kysse. Ah, hvilken uskyld.

Film: Harry Potter And The Prisoner Of Azkaban

Øyeblikk: EXPECTO PATRONUM!!!!!

Hvorfor: Før første gang viser Harry Potter sitt potensial. Scenen jeg prater om er selvsagt den hvor Sirius ligger livløs på stranden, med hundrevis av Dementors flygende rundt seg. Harry venter på at noen skal redde dagen, men forstår snart at den eneste som kan gjøre noe er han selv. Han stiger frem med tryllestaven og roper ut formularen. Et blendende hvitt lys dekker alt og alle, Dementorene må vike for den kraftige magien, og Sirius overlever det fatale angrepet. Harry har tatt steget mot virkelig å kunne hamle opp med de onde krefter.

Film: Harry Potter And The Philosopher Stone

Øyeblikk: Ankomst Hogwarts

Hvorfor: Harrys skole er et mesterverk av en scene. Man har både laget denne fantastiske salen, og i tillegg fått den til å se ut akkurat slik vi lesere har sett den for oss i hodet. Lysene som svever i lufta, de lange bordene som magisk ble dekket til en gigantisk festmiddag og nattehimmelen som skjuler det virkelige taket. For mange er nok dette det første innblikket i det fantastiske Potter-universet. Magien var endelig hos oss alle sammen.

Film: Harry Potter And The Chamber Of Secrets

Øyeblikk: Psyker ut Lucius Malfoy

Hvorfor: Dette er nok den HP-filmen jeg liker minst. Foruten Quidditchkampen (jeg liker alltid dem) synes jeg filmen var ganske kjedelig til tider. Men det er klart at når klimakset kommer og spenningen stiger, så våkner man fra dvalen. Da passet det også bra at scenen som fulgte, viste en noe herjet Harry som står ansikt til ansikt med skolens rektor og den onde Lucius Malfoy mens sistnevnte, full av sarkasme og hat, sier: "La oss håpe Harry alltid vil være der for å redde dagen", hvorpå Harry svarer, iskaldt og med mord i blikket: "Don't worry. I will be!" Muligens ble Lucius såpass rystet av dette møtet at han ikke enset at han etterpå ble lurt til å frigi sin husslave, Nobby, som deretter griser sin tidligere mester skikkelig med en enkel dose magi. Jo da: En alright slutt på en film jeg aldri syntes kom ordentlig i gang.


Se alle 5 Fine kåringene her.

Sagatun Kino har virkelig begynt å få dreis på sine arrangementer. De startet for noen år siden med nattpremierer. I dag kommer disse stadig hyppigere, og jammen lages det ikke litt stas rundt det hele også!

Det er noe eget med slike nattvisninger de gangene det møter opp mye folk. Stemningen i et lite sentrum som Hamar kvikner litt til når flere hundre mennesker stimler sammen foran kinoen. Det var mange som strakte hals da de passerte, og alt av lokalpresse var på plass for å ta bilder og lage stemningsrapporter. Det virket som om mange barn hadde tatt seg en skikkelig middagshvil tidligere på dagen, for røft regna 30 % av de fremmøtte var rundt elleve år.

Da klokka var 23.00 torsdag 12. juli var staben på Sagatun kledd i svarte, spisse hatter, og tok imot et stort publikum utenfor kinoen. Med seg hadde de svære kjeler med kokende suppe, og det var satt i stand både lyd og lysshow i kveldsmørket. På oppfordring hadde flere av publikummerne (vel, mest barn riktig nok) stilt opp i ulike Harry Potter kostymer, og man holdt varmen med suppe mens man ventet på det store øyeblikket: Den med finest kostyme ville vinne gratis kino ut året!

Men HP er ikke lenger bare barnemat. Alle var der for å se. Ungdom, voksne og eldre. Det finnes ingen som lenger faller utenfor HPs målgruppe grunnet alder.

Apropos: Her er et morsomt faktum: Da Harry-bøkene dukket opp i sin tid spredte interessen seg veldig fort, og forlaget måtte innse at boken favnet langt utenfor barnerommene. Problemet var dog at mange voksne kviet seg for å kjøpe en barnebok og lese den åpenlyst. Derfor ble "De Vises Stein" trykket opp med et grått, blankt cover, slik at hvem som helst kunne lese uten å føle blikkene fra forbipasserende. Om det samme er gjort med senere bøker vet jeg ikke.

Anyway: Da klokken hadde passert halv tolv dukket kinomaskinist Rune opp på scenen. Juryen hadde bestemt seg, og tre heldige utkledde skulle premieres med diverse effekter. Nattens vinner, som altså kunne kose seg med gratis kino ut året, hadde et kostyme i særklasse. Jeg var tross alt ikke der i presseærend, så noe navn fikk jeg ikke tak i, men den lille gutten bar et komplett Harry Potter kostyme inspirert fra film nr 1. Vi prater Gryffindor-uniform, kappe, arr i panna, runde briller med teip på midten, tryllestav - the works!

Andreplassen, HP5 t-skjorte og nøkkelring, gikk til en gutt vinneren kom sammen med. Han hadde naturlig rødt hår, og bar et tilsvarende kostyme. På genseren under kappa var det en stor tydelig R, og han var en flott kopi av Harrys venn, Ron.

Tredjeplass gikk til ei søt jente i Hermione-kostyme. Hun fikk også t-skjorte og nøkkelring. Ellers vanket det småting på alle de andre som hadde kommet i kostyme.

Selve forestillingen får man ikke gjort så mye med annet enn å sette på filmen, men da den mystiske. Tåkebelagte WB-logoen dukket opp, og de velkjente tonene sev ut av høytalerne brøt jubelen og applausen løs. Endelig var Harry Potter tilbake, og en fullsatt kinosal hadde ventet lenge nok på ham. Det er slike visninger man husker. Opplevelsen av at de som er i salen virkelig VIL på kino! Kan en filmopplevelse bli bedre?

Takk til Sagatun for en fantastisk natt!